Dere utdannet oss til krigere: NAV-reformen atter en gang

Publisert: 02.april 2011

Jeg ble som liten pike sendt til totalinstitusjoner fordi det var den ”riktige” og eneste muligheten på 60-tallet. Mange av oss ble satt i klasser med spesialundervisning som var tilpasset vårt nivå, hva nå det var? I ettertid kan det se ut som om undervisningen og opplæringen var tilpasset mer til hvordan de så for seg at fremtiden ville bli. Undervisningen ble tilpasset slik personalet og fagfolkene rundt oss så for seg at vi kom til å forstå verden og omgivelsene rundt oss.

Mot alle odds klarte jeg å tilegne meg en bit av det høyere utdanning legger opp til; en utvidet horisont og evnen til ”å klatre i sosiale klasser”. Et bedre utgangpunkt for å klare seg sosialt, og kunne bruke abstrakte løsninger. En del funksjonshemmede har fått tildelt oppgaver/jobber/tiltak i NAVs arbeidsregi. Mange klarer ikke å mestre praktiske oppgaver, fordi de fysiske forutsetningene våre ofte slår ut på en slik måte at det å utføre praktiske, motoriske oppgaver og forefallene arbeid, ikke er mulig å få til (forefallende oppgaver: oppgaver som blir bortprioritert på grunn av stor arbeidsmengde, men som det er godt å få unna hvis noen blir satt til å gjøre det, når det kan finansieres av en annen etat og arbeidsgiveren slipper å betale for det).

Jeg mener ikke å si at det er forkastelig å gi den type oppdrag eller at oppgavene er mindreverdige. Det jeg mener er at straks omgivelsene må tilrettelegges og hjelpemidler må tilpasses og dette ikke passer inn i en oppsatt mal, blir det kaos og ingen vet hvor oppgavene skal plasseres. Det er rart at mange funksjonshemmede ikke passer inn i arbeidsmarkedet, men klarer å sette i gang egne virksomheter og organisasjoner. Det klarer vi som gruppe. I det ordinære arbeidslivet imidlertid, blir flere av oss for komplekse å håndtere. Det eneste jeg ber om er en pc og et datakort, som gjør at jeg kan mestre hverdag og arbeid litt bedre. Jeg mener heller ikke å si at det å gå på uføretrygd er et nederlag, men hvis man ønsker å gjøre noe annet, bør det finnes en åpning for det.

Etter hvert har jeg skjønt at alt dette handler om makt; makt til å vurdere mennesker. Det hjelper ikke å ha et greit hode, så lenge kroppen ikke fungerer, og det krever tilrettelegging og logistikk for å få til noe. Ikke alle er skrudd sammen på samme måte, og ikke alle passer inn i en ordinær arbeidsform fra ni til halv fire. Mange mennesker har for eksempel ulike kreative yrker, som gjør at a4-arbeidsformen ikke passer inn, men de tjener allikevel penger, og det blir klassifisert som et yrke.

Men tilbake til saken: Alle har vel hørt om HVPU-reformen av 1991? Denne innebar at psykisk utviklingshemmede skulle ut i storsamfunnet og sentralinstitusjonene skulle bort. Sannheten er at 1981 var funksjonshemmedes år, og i kjølevannet av dette kom det noen nye retningslinjer: Vi skulle delta i et åpnere samfunn, jobbe og ta utdanning. Skoler og andre tilrettelagte institusjoner ble lagt ned, og blir nå brukt som kompetansesenter for å kartlegge mennesker som har medfødte skader, eller får ervervede skader i løpet av livet.(ervervet skade: Skader som oppstår i løpet av livet og som ikke er medfødt.) Nav-reformen kan spores tilbake til 2001. Hovedmålet med reformen var å få flere ut i arbeid, med forenklede og tilpassede tjenester, som på en bedre måte skulle møte brukerens behov.

Mot alle odds kom jeg i kontakt med noen som trodde på meg. Ideen om arbeid med bistand ble etablert i Norge i 1996. Da fikk jeg en konsulent som skulle være til stede og legge til rette for meg. Så ble jeg med i ett nytt prosjekt. Inkludert i dette opplegget var også basic pc-opplæring. Da jeg omsider fikk en praksisplass, kom ”sjefen min” med tilbakemelding om at jeg hadde for mange skrivefeil.
Så kom tusenårsskiftet. Da fikk jeg et rehabiliteringsopphold, som konkluderte med at jeg kunne og burde studere. Som sagt, så gjort. Det ble satt inn mange ressurser på at dette skulle gjennomføres. Hjemmetjenesten ble involvert, og assistentene mine sto på sent og tidlig for at jeg skulle greie å gjennomføre studiene mine. Nav og sosialtjenesten bidro med økonomiske midler til studieassistent, slik at dette ble mulig. Etter endt studie fikk jeg plass i et nytt prosjekt som skulle føre deltagerne ut i ordinært arbeid. For en tid tilbake ble jeg bedt om å komme på møte med saksbehandler på mitt lokale Nav- kontor. Temaet blir: du er udugelig som arbeidskraft. Vi har lite penger. Lev på uføretrygd.

For å trekke en parallell:
Hva hadde Northug og Bjørgen sagt hvis de sto på startstreken og ikke fikk gå til gull. Tren så mye dere vil, men det er for kostbart å la dere gå i mål. Nå har vi fått det vi trenger av reklameinntekter, så nå har dere fått nok. Det blir for mye tilrettelegging og logistikk. Det er ikke sikkert dere får gull, derfor kan vi ikke satse.

Og hvorfor vil ikke Nav-arbeid satse på å få funksjonshemmede i mål og få den ”gullmedaljen” de ønsker seg, for å vise at ”hele folket er i arbeid.» Kjære politikere: Skam dere for at dere ikke satser mer på å gi folk et verdig liv, og reduserer ytelsene for å få dette til når ”reklameverdien” er over. NAV bruker oss i prosjekter som gir dem heder, mens når noe faller utenfor systemet, blir det for krevende og ikke et lettvint glansbilde. Men de som derimot har en funksjonshemming som krever ressurser, strekker ikke systemet til for. Tilrettelegging er viktig for å kunne gjøre et godt stykke arbeid.
En ting er sikkert: Dere utdannet meg til ”abstrakt kriger.” Det var vel det mine barndoms velmenende,  utdannede pedagoger og andre fagfolk innså, og derfor gjorde alt de kunne for å stoppe?Takk for den, men kampen er enda ikke over! Villdyret har våknet, velkommen til kamp. Takk til alle BPA-assistenter, studieassistenter(elevassistenter) og fagfolk, som på tross av alt har trodd på meg. Det er på mange måter deres fortjeneste at jeg sitter foran pc ’n min på en lørdag og har mulighet til å utrykke min frustrasjon ned på papiret.

Maiken Kvåle.