Sagaen om min høyre arm

Publisert 24.10.2014

Sitter her en fredag kveld og venter på at roen skal senke seg og at Idol starter.  I mange år har jeg forsøkt å klare meg så godt som mulig med min høyre arm.

Den har vært min redningsplanke i alle år.  Den har vært min beste venn.  Den har hjulpet meg så godt den har kunnet gjennom hele sitt liv til nå, og ytt service til sin eier. Min høyre hånd har æret og støttet sin eier; ført maten opp til munnen og sluppet kald og varm drikke i fanget- fordi spasmer besøkte den. En høyre arm har dyttet på eiers kjørespake. Ført sin eier på de villeste «vet-ikke-hvor-hun-er»-veier. Tatt sjanser. Ført henne ut i verden til tross for hennes dårlige stedsans. Men en hånd blir også utslitt av overbelastninger og ensidige bruk, og én dag kom herr skulder på besøk. Den ba om avlastning, og om hjelp. «Jeg klarer ikke støtte deg mer», sa en overbelastet skulder til sin sårt tiltrengte hånd. Min høyre arm føler seg i slekt med Christy Bowns venstre fot. (My left foot, 1989 Hovedrolle: Daniel Day-Lewis. Fortellingen om Christy Brown). Den har vært med på ville veier og blitt godt brukt, men den angrer ingen ting.  En stund til vil den føre sin eier på ville, men hyggelige veier. Men ingen vet hvor lenge den høyre arm vil greie å holde tritt med meg og mitt. Til forskjell fra Christy Browns venstre fot, er den høyre arm enda ikke blitt gift. Hvem vet, blir den innvilget litt mer assistanse og tøy og bøy, kan den gjerne vente litt til. En hvilepause kan den få.

Pust ut, du kjære høyre arm.  Du skal snart litt hvile få. Idol kveld kommer nå.

IMG_1557

English Version:

I’m sitting here, on this Friday night, relaxing and waiting for Idol to start. For severaI years I have tried to manage as best can do with my right arm.

The right arm has been my life line this far. It has been my best friend. It has helped me as best it could through it’s entire life, and provided excelent service for it’s owner. My dear right hand has honored and supported it’s owner; guiding food up to and into my mouth, and dropped hot and cold beverages into my lap when visited by spasms. An arm that has driven it’s owner, through the joystick, on many wild and unknown paths. It has taken chances and lead owner into the world, despite of her lacking sense of direction. But it’s a lot for a single hand, and even a right hand will be overloaded and exhausted by unilateral use. So one day Mr. Shoulder came to visit, complaining: «I need more support, I need help. I cannot support you like this any longer.» The right arm can relate to Christy Browns left foot  (My left foot, 1989, Daniel Day-Lewis. Fortellingen om Christy Brown). It has been on several detours and is well worn, but has no regrets. It will carry on driving it’s owner on unknown, but exciting paths, for a while longer. No one knows how long the arm will keep going, and unlike Christy Browns left foot, the right arm is still not married. But who knows, if it is granted more help, more assitanse and a tad more stretch and work-out, it might last a bit longer.

Breath deep my dear arm, rest is around the corner. Idol starts in a minute.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s