På oppdrag for NTNU

(English version below)

Tirsdag 15. oktober dro jeg på oppdrag for NTNU. Der var det noen førsteårsstudenter fra NTNU ergoterapistudiet, som holder til på Tungasletta 2, som skulle lære litt om meg og mitt.

Denne uken kom de hjem til meg for å se hvordan livet som voksen kvinne med cp i rullestol med et assistansebehov kan fungere. I den forbindelse ønsket de å få et lite innblikk i hvordan jeg bor og lever. Jeg la vekt på en personlig, men ikke for privat tilnærming. Jeg satte frem litt vann, kaffe, te og kjeks til de av dem som måtte ha lyst på noe å drikke og bite i. Dette gjør jeg ofte når jeg skal forberede besøk.

For noen år siden gjorde jeg en rekke slike oppdrag. Etter hvert ble det utmattende å fortelle sin historie, og rippe opp i gamle ”sår”. Denne gangen hadde jeg litt faglig kunnskap som bakteppe. Det hjalp, og det føltes ikke utmattende. Studentene fikk stille spørsmål, som jeg forsøkte å svare på, og det var faktisk gøy å være informant igjen.

Lovise 63 eller Maiken om du vil.

English version:

Tuesday the15th of October I went on an assignment for NTNU. Some first-year students enrolled in the occupational therapy program (located at Tungasletta 2) wanted to learn more about me and my situation.

This week they visited me at home to see for themselves how the life of a grown woman with CP and following needs for assistance can function properly. Their main goal was to get a little insight in both how I live at home and how I live my life in general. My approach was to be personal but not to go into too much detail in what I consider to be private. I offered some water, coffee, tea and cookies in case anyone felt like something to drink or snack on. This is something I almost always do when I have visitors.
(See pictures above in the Norwegian version.)

Just a few years ago assignments like this was something I attended to on a regular basis. After a while it got quite exhausting repeating my “life’s story” and it became difficult to let go of the past. This time though I had a bit more academic knowledge under my belt. This has made a huge difference and it was not as exhausting this time around. The students got to ask me questions, which I tried my very best to answer as well as possible, and it was actually quite fun to function as an informant yet again.

Lovise 63, or Maiken – if you prefer.
(Translated by assistent Helén)

Independent Living Festivalen 2019

English version below

 

Independent Living- dagene 14-15 juni 2019

I år, som i fjor, deltok jeg på Independent Living-dagene (IL dagene).  Jeg er en av dem som har hatt en funksjonsnedsettelse hele livet. Etter en oppvekst på institusjon likte jeg i lang tid ikke å gå i flokk med mange funksjonshemmede av redsel for å bli stigmatisert. Derfor gikk det også mange år før jeg deltok på stolthetsparaden, noe jeg angrer på i dag.  Etter hvert har jeg forstått at vi på mange måter er ”ett folk” og at vi må stå sammen å vise oss stolt sterk og synlige, for å kunne stå opp i mot diskriminering, usynliggjøring og isolasjon. Vi kan ikke gi oss og vi kan ikke bli synlig nok!

Her er en kort introduksjon om Independent Living bevegelsen i Norge:

Uloba – Independent Living Norge (en minidokumentar)

IMG_20190615_124652
I Stolthetsparaden Foto: Monica

Natten før jeg dro til Oslo for å delta pakket jeg kofferten i siste liten på grunn av den meget omtale kaffemaskinen som ”så absolutt” måtte kjøpes dagen før.

Pakking natten før IL-dagene

Lovise 63 eller Maiken om du vil

 

Independent Living festival 14-15 June 2019

This year, same as last, I attended the Independent Living-festival (IL dagene). I am one of those who have had a disability my whole life. After spending a long time in institutions, I did not want to walk alongside a lot of other people with disability out of fear of being stigmatized. This is also the reason why it took so many years before I finally decided to participate in the Stolthetsparaden, wich I regret today. After a while I came to understand that in a lot of ways, we are “one people”, and that we need to stand together and show that we are proud, strong and visible – to stand up against discrimination, isolation and being treated like we’re invisible. We cannot give up, and we cannot be visible enough!

Here is a short introduction about the Independent Living movement in Norway (in Norwegian):

Uloba – Independent Living Norge (en minidokumentar)

(I hope it’s possible to get English subtitles)

 

The night before I went to Oslo to participate in the Independent Living festival, I packed my suitcase last minute. This was because of the famous coffee machine that I just “had to” get earlier that day (see Norwegian version for pictures)

 

Louvise 63 or Maiken if you want

Min barne- og ungdomstid er samlet i åtte grønne permer

Kjære bloggleser og facebook-venn.

(English version below.)

Dette innlegget er en fortsettelse på et innlegg jeg skrev i 2017. Innlegget ”Førti år av mitt liv samlet i seks grønne permer” finner du her: Førti år av mitt liv samlet i seks grønne permer.

I dag la jeg og en assistent inn det siste støtet på mine grønne permer med brev og kort fra min barne- og ungdomstid. Det ble åtte stappfulle permer med mye historisk materiale fra hele 70-tallet, mye fra 80-tallet og noe fra 90-tallet også. Mine foreldre har oppbevart dette gjennom hele min oppvekst. Minner dukker opp på godt og vondt. Nå har jeg ryddet og organisert i det jeg kan av gamle dokumenter. Skulle det dukke opp mer stoff fra mine foreldre, ja da får det bli en ny fargekode på gjenbrukte permer. Hva skal du bruke alt dette til, tenker du kanskje? Følger du bloggen og deler bloggpostene videre, vil du kanskje finne svaret en dag?

Perm 7 og 8

Foto: Privat.

Inntil videre ønsker jeg deg en fortsatt god pinse.

Lovise63 eller Maiken om du vil.

My childhood and early adulthood are collected into 8 binders

Dear blog reader and Facebook friend,

This post is a continuation of a post I wrote back in 2017. The post “Forty years of my life collected in six green binders” can be found at this link:

Today, an assistant and I did the last piece of work reagrding these green binders consisting of letters and cards from my childhood and early adulthood. In total, eight binders packed with lots of historic material from the 70s, 80s and some from the 90s as well. My parents have stored this through my childhood. Memories resurface, both good and bad. I have now organized what I can of old documents. Should any more appear, well then there will have to be a new color coding of binders. You might think, what is all this for? If you follow my blog and share my posts, you might find out one day.

For now, I wish you a happy Pentecost.

Lovise 63, or Maiken if you want.

 (Translated by Sofie)

Tanker rundt en 56-årsdag

(English version below)

Så ble jeg femtiseks. Heldige meg, ikke alle får oppleve det.  I kveld var vi samlet en hel gjeng til fødselsdagsfeiring rundt bordet mitt.   Jeg ser at det blir mer og mer viktig å samles til godsamtalen med venner og kjente.  Jeg takker for gaver og omtanke fra assistenter, familie, slekt og venner. Takk for skypesamtaler og telefonsamtaler.  Takk for alle gratulasjoner på Facebook.  Uten alle dere ville ikke dagen blitt så minneverdig og fin.

Klem fra en takknemlig og glad 56-årig Lovise63 eller Maiken om du vil.

 

Selskapet fra 06.06.19 🙂
(Foto: Privat, assistent Hanna og assistent Jiyan)

 

Thoughts around a 56th birthday

And so I became 56 years old. Lucky me, not everyone reaches this age. This evening we were all gathered around my table for the celebration. I see that it becomes more and more important to meet up for a good chat with friends and acquaintances. Thank you for the gifts and thoughts from assistants, family, relatives and friends. Thank you for the conversations on Skype and on the phone. Thank you for all the congratulations on Facebook. This day would not have been so memorable and beautiful without you guys.

Hugs from a grateful and happy Lovise63, or Maiken if you want.

 

(Translated by Solveig)

En fin start på juni 2019 :)

(English version below)

Kjære bloggleser og Facebook venn.

I helgen var jeg på CP-Foreningens likemannssamling på Thon Hotel Oslo Airport 31.05-02.06. Sekretariatet til hovedkontoret i Oslo var arrangør, og denne gangen var jeg der som telefonkontakt.  Som alltid var det mye faglig input og god mat.

(Foto: privat)

Som dere har fått med dere er jeg over gjennomsnittlig opptatt av hus og interiør, derfor kommer det et tilfeldig bilde av en hylle med kopper og andre småting i hotellrestauranten.  I tillegg legger jeg for tiden om kosten.  Det er derfor mye bilder av mat denne gangen 🙂 Ved noen benker på hotellområdet var det organisert en urtehage til bruk i maten på hotellet. Det synes jeg var inspirerende, og kunne faktisk tenke meg å begynne med urtehage selv. Min søster Monica kom også inn til lunsj på lørdag. På veien hjem til Trondheim på søndag stoppet vi ved skysstasjonen på Lillehammer for å besøke min tante Oddny. Vi hadde ikke sett hverandre annet enn på Skype på flere år.  Det ble et hyggelig møte!

 

(Foto: Noen bilder er privat, men de fleste er tatt av Ingrid Rime Solheim)

I dag har jeg tatt min ukentlige tur på Pirbadet i svømmehallen med assistent Ingrid, en av to assistenter som var med til Gardermoen i helgen.  Etter bassengtrening lagde vi kyllingwok med grønnsaker til lunsj.

62234661_333605020645140_8182980908786122752_n

(Foto: Ingrid Rime Solheim)

Ha en god ettermiddag og kveld alle sammen.

 

Lovise63, eller Maiken om du vil.

 

 

A great beginning for June 2019 🙂

 

Dear blog reader and Facebook friend.

Last week end, I attended the CP-Association’s member’s convention at the Thon Hotel Oslo Airport from the 31st of May till the 2nd of June. Everything was organized by the Oslo central office’s secretariat, and this time, I attended as telephone contact. There was a lot of technical input and delicious food, as always. In the Norwegian version above are a couple of pictures from the meeting.

As you know, I am above average interested in home and interior, which is why I’ve attached a random picture of a shelf with tea utensils and other small stuff from the hotel restaurant above. I am also changing my diet lately, so there will be some pictures of food this time around J Beside some benches close to the hotel was a small herb garden used in their cooking. I found this inspiring, and I very much would enjoy starting an herb garden myself.  My sister Monica also joined us for lunch on Saturday. On our way back to Trondheim on Sunday, we stopped by the station in Lillehammer to visit my aunt Oddny. We had not seen eachother for several years, except from conversations on Skype. It was really great!

Today I did my weekly training in the pool at Pirbadet with my assistant Ingrid, one of the two assistants who accompanied me to Gardermoen last week end. Afterwards, we made ourselves a wok with chicken and vegetables for lunch, as you can see in the Norwegian version.

 

Have a nice afternoon and evening, everyone.

 

Lovise63, or Maiken if you want.

 

(Translated by Solveig)

Førhelgstanker

(English version below)

Kjære bloggleser og Facebookvenn.

Her er jeg igjen.  Du som leser meg fast og av og til har sikkert fått med deg at det er lenge mellom hver gang jeg skriver et innlegg for tiden. Det skyldes rett og slett at jeg har skrivesperre.  Jeg vet ikke hva jeg skal og kan skrive om. På den ene siden er jeg i brainstormingmodus på mange ting eller ”prosjekter” om jeg kan si det sånn, og på den andre siden vil jeg beskytte mitt privatliv og heller fortelle mer om det senere når jeg har fått satt i gang noe av det jeg ønsker å få til. For ikke å virke for svevende og urealistisk er det bedre å vise til resultater og vise hvordan det ble gjennomført når hel- og delmål er nådd, heller enn å virke utopisk og uten gjennomføringevne.

De som kjenner meg vet at jeg er målbevisst og når mine mål, mens andre som ikke kjenner meg tviler litt i starten, men etter hvert går det opp for dem at de har tatt feil. Jeg begynner å bli vant til at folk rundt meg trenger litt tid på å skjønne at jeg har hodet godt på plass, og at jeg skjønner hvordan verden ser ut og hvordan den fungerer. Det er mitt er lodd her i livet. Derfor velger jeg å vise til små og store resultater før jeg legger noe ut om mine mål for fremtiden på kort og lang sikt. Det er slitsomt å ha en følelse av alltid å måtte ”legge frem bevis” for å bli trodd, men sånn er nå engang livet. Dere får vente i spenning og lese hva som kommer etter hvert.

Her og nå ønsker jeg dere en flott helg alle sammen.

Lovise 63 eller Maiken om du vil 🙂

Superduper blomsterbilde

 

A few thoughts before the weekend

Dear blog reader and Facebook friend.

Here I am again. My regular and on-and-off readers will be aware that it takes me a while to post new stuff lately. It’s all simply due to a writer’s block. I have absolutely no idea what to write about. On one hand I am in brainstorming mode for lots of things, or “projects” if I may put it like that, and on the other hand I’d like to keep my privacy and rather tell more about it later when I’ve really set the wheels in motion. To avoid being too vague and unrealistic, I’d rather show results and how it was done once full or intermediate aims have been reached, rather than seeming detached from reality and unable to see things through.

 

People who know me know that I am determined and reaching my goals, while others doubt it a little to begin with, but end up realizing that they thought wrong. I am getting used to people around me needing a bit of time to understand that my head functions perfectly well, and that I understand how the world looks and works. This is my burden in life. Because of this I choose to show small and larger results before posting something about my goals for the future both in the short and in the long run. It is tiring to feel like you always must “present evidence” for people to believe you, but that’s life. You’ll have to wait in suspense and read what follows.

 

Here and now I wish you all a wonderful week end.

 

Lovise63 or Maiken if you want 🙂

 

(Translated by Solveig)

Livet mitt er som en ligning, men livet er likevel det viktigste vi har :)

(English version below)

Lise Marie Løvstrand sommeren 2018

(Foto: Lise Marie Løvstrand)

 

Kjære bloggleser og FB-venn.

Etter en ekstremt varm sommer er høsten kommet for alvor. Det innebærer bl.a mørke kvelder, og tiden er inne for å blogge aktivt igjen.  I det siste har jeg og en av mine språkmektige assistenter arbeidet litt med å oversette mine blogginnlegg, så mine engelske og amerikanske lesere skal ha mulighet til å få med seg hva jeg blogger om. Det tar litt tid å få det gjort. Det er mye som skal oversettes.  Dessuten er det ikke alltid like lett å finne på noe å skrive om.

Jeg har til tider fått høre at jeg er vel temabasert i mine innlegg. Det ble fortalt meg at jeg burde skrive mer om mine sosiale aktiviteter 🙂  Jo da. Det har blitt mye om hus og rydding på min blogg og hjemmeside i det siste.  Jeg har nok også vært en del på farten, besøkt familie, slekt og venner, og hatt en økende sosial aktivitet.  Det kan også være en grunn til at jeg heldigvis ikke har hatt så god tid til å sitte foran pc-en for å blogge.  Dessuten er en blogg og sosiale medier en åpen kanal ut mot verden. Det er derfor viktig å tenke over hva man formidler.  Livet er det viktigste man har, men det er ikke dermed sagt at absolutt alt tilhører det offentlige rom.  Jeg har nok fått med meg en og annen konsert på Olavsfestdagene, Pstero, og ikke minst vært i Oslo på Independent Living-dagene sammen med en rekke venner og ansatte i mitt andelslag i Uloba.

Monica Kvåle (2)

(Foto: Monica Kvåle)

Etter hvert som tiden går forandrer livet seg, og man får endrede behov og ønsker. Etter all ryddingen som har foregått i hus og hjem, og som nå er helt ferdig, var det på tide å endre litt på arbeidsplan og stillingene til mine assistenter. For å jobbe ut en ny arbeidsplan som starter over nyttår trengte jeg ro til å tenke, planlegge og endre.  Det var derfor helt fabelaktig å kunne dra til Cp-Foreningens hytte på Oppdal, for i ro og mak kunne jobbe ut en ny arbeidsplan. Av og til kan det være greit å komme seg bort og få litt god fjelluft.  La dokumenter og papirer ligge uten å måtte pakke det sammen før neste dag kommer og man må fortsette.  Jeg tok med meg to av mine assistenter. De assisterte meg og var gode sparringspartnere i denne prosessen.

HannaJohansen (5)

(Foto: Hanna)

Mitt liv er som en ligning når jeg skal få det til gå opp til både hverdag og fest.  Noen av dere som leser dette vil helt klart tenke: ”Ja, sånn er det for oss alle”.  Noen av mine lesere vil helt klart forstå og kjenne seg igjen når jeg sier det slik (og ja, dette blir veldig direkte, men helt sant): Ikke alle må legge inn i en arbeidsplan tid til toalettbesøk, på- og avkledning, dusjing, tøying av ben og armer, hviletider for trykkavlastning, tidsbruk av medisiner osv., holde huset pent og rent, trene med assistanse, og i tillegg være et samfunnsengasjert menneske. Livet skal leves, men det må hele tiden tenkes på at de ekstra ben og armer som må til for å få dette til å gå opp, er på arbeid og ligger inne i et budsjett med ex. antall timer.

Livet mitt er som en ligning, den må gå opp på begge sider.  Et og annet menneske oppgjennom tidene har sagt til meg, i sikkert beste mening: ”Ja, men Maiken, du har ikke alle de utfordringene alle vi andre som går på to ben har”. For det første vet jeg ikke helt hvem ”alle vi andre” er. Er ikke jeg en av dem? Og hvilke utfordringer tror de jeg ikke har? OK. Jeg bor alene, må sørge for mitt hushold, regninger, holde mitt husvære rent.  Jeg har mine opp- og nedturer som alle andre.  Jeg er en dame på 55 år. Rakk dessverre ikke å få barn, men det er det også mange andre kvinner som sliter med å få.  Jeg er singel og har hatt kjærlighetssorg. Søker jobber men får ikke napp på arbeidsmarkedet. Så hva er jeg, da jeg slipper unna på grunn av funksjonsnedsettelsen min?

Når det er sagt er jeg glad jeg er med i et andelslag som jobber for og har ansatt funksjonshemmede, slik at vi kan føle oss stolte, sterke og synlige hele gjengen. Jeg er glad jeg har en assistanseordning som gjør at jeg kan bestemme over min egen kropp og mitt eget liv.  Jeg føler meg også privilegert som får lov og mulighet til å bli kjent med så mange ulike mennesker som jobber livet av seg selv om de har ulike utfordringer og forutsetninger.  Jeg har vært og er fortsatt aktiv, og har frivillig engasjement. Jeg blir sinna når jeg ser og hører at ungdom med nedsatt funksjonsevne blir satt på uføretrygd når de føler de har kapasitet og vilje til å jobbe!

Selv er jeg spent på hva fremtiden vil bringe for meg og mitt liv. Jeg velger å stå på og gjøre det jeg har lyst å få til. Det kan ingen nekte meg. Jeg velger å leve livet mitt, for livet er det viktigste vi har.

Om litt er kaffen klar, for etter dette saftige innlegget trengs det noe å styrke seg på! Og bare for å ha det sagt; det kommer temabaserte tekster fra meg i fremtiden også 🙂 Men hva det blir, vet jeg ikke ennå.  Det får du vente i spenning på å lese 🙂

43407866_2234983403494189_5321523101752623104_n

(Foto: privat)

Ha en fortreffelig uke alle sammen.

 

Lovise63, eller Maiken om du vil.

 

My life is like an equation, but life is still the most important thing that we have 🙂

Dear blog reader and Facebook friend.

Autumn is here to stay after an extremely warm summer. This means, among other things, dark evenings, and it is time for some active blogging again. One of my assistants skilled in languages and I have been translating my blog posts lately, so that my English and American readers can follow what I am blogging about. This takes quite some time. There is a lot to translate, and it’s not always easy finding something to write about.

I’ve heard that my blog posts are divided in themes at times. I have been told that I should write more about my social activities. Well. There has been a lot written about the apartment and the reorganizing of my place on my blog and homepage lately. I’ve also been around a bit, visited my family, relatives and friends, and socialized more. This can also be the reason why I, luckily, haven’t had time to sit in front of the computer to blog. A blog and social medias are also open channels out to the world, and it is therefore important to think over what one shares. Life is the most precious thing we have, but it does not mean that absolutely everything belongs out there on social media. I’ve attended quite a few concerts during the Olavsfestdagene and Pstereo, and, not least, I’ve been to Oslo during the Independent Living days with friends and employees of my co-operative society in Uloba.

Life changes as time passes, needs and wishes change. After all the now completed tidying and reorganizing in the apartment, the time was high for altering the work plan and my assistants’ tasks. I needed some peace to think, plan and modify to work on a new plan for after New Year’s, so being able to rent the CP-Association’s cabin in Oppdal was fantastic. Sometimes it’s pleasant to take a step back and get some fresh mountain air. To just leave documents and papers spread out without having to pack everything down before the next day, when one has to continue. I brought two assistants along, who helped me with this and provided feedback during this process.

My life is like an equation when things need to function smoothly on a daily basis and special occasions. Some of you reading this will think: “Well, this goes for all of us”. Some of my readers will understand and recognize the challenges when I put it this way (and yes, this is very direct, but entirely true): Not everyone has to schedule time to go to the ladies’ room, dressing and undressing, showering, stretching of arms and legs, rest time for pressure relief, the time it takes to take medicine and similar things, keeping the house clean, train with assistance, and being socially involved, into a work plan. Life is to be lived, but the fact that the extra arms and legs necessary to make all this go round are at work and are part of a budget with a certain amount of hours, must always be taken into account.

My life is like an equation, it needs to be balanced on both sides. Some probably well-meaning person or other through the years has told me: “Yes, but you haven’t got all the challenges that we who walk on our own two legs have, Maiken.” First, I have no idea who “we” are. Am I not one of them? And which challenges do they think I haven’t got? OK. I live alone, and am responsible for my own household, bills, and to keep my home clean. I’ve got my ups and downs like everyone else. I am a 55-year old woman. Unfortunately I didn’t get any children, but many other women struggle with the same thing. I am single and have experienced heartbreak. I’ve applied for jobs, but no luck so far on the job market. So who am I, who haven’t got all those challenges because of my disability?

This being said, I am happy to be part of a co-operative society that works for and has hired disabled people so that we all can be proud, and feel strong and seen. I am happy to have an assistance arrangement that makes it possible for me to be the boss of my own body and my own life. I also feel privileged to be able to meet so many different people who keep working hard despite a wide range of challenges and qualifications. I have been, and still am, active, and am a volunteer. I get so angry when I see and hear that disabled youth are put on disability benefit when they have the capacity and the will to work!

I, for one, am excited to see what the future will bring me and my life. I choose to keep going and do what I want to achieve. No one can deny me this. I choose to live my life, because life is the most precious thing we have.

The coffee will soon be ready, for some refreshment is needed after this juicy post! And just saying; there will be more theme-based posts from me in the future, but about what, I have no idea yet. You’ll just have to wait and see.

Have a wonderful week, everyone!

 

Lovise63, or Maiken, if you want.

 

(Translated by Solveig)

Siste film fra Pirbadet

(English version below)

 

Kjære bloggleser og facebook- venn.

I dag skal dere få det siste innlegget angående bassengtrening på Pirbadet. Jeg har lagt ut ganske detaljert informasjon om hvordan dette foregår allerede, så dette er siste gang dere får se meg og min vannbaserte trening.

I forrige uke hadde jeg besøk av min kusine Trine Lise Kvåle. Hun var med meg og en av mine assistenter i Pirbadet. Da fikk vi tatt disse to filmsnuttene. Så nå vet dere altså hvordan jeg kommer ut og inn av bassenget. I en periode brukte jeg treningsbassenget lenger inne i bygget, men siden det er opptatt på den tiden jeg pleier å være der, har jeg måttet bytte til velværebassenget i det åpne arealet. Jeg takker min assistent for tålmodigheten og den kraftanstrengelsen det er å være med meg på denne treningsøkten på mandager. Vi spiser ofte en god lunsj sammen etter denne anstrengelsen for oss begge. Sist men ikke minst vil jeg takke min kusine Trine Lise for hjelpen med å ta film. Med dette avslutter jeg min dokumentasjon rundt meg og bassengtreningen min.

Lovise63, eller Maiken om du vil 🙂

Å komme seg ut i bassenget/How to get into the pool:

 

Å komme seg opp av bassenget/How to get out of the pool:

 

 

The latest videos from Pirbadet

Dear blog reader and Facebook friend.

Today, you’ll get the latest post about my training in the pool at Pirbadet. I have posted rather detailed information about this process already, so this is the last I will be posting about it. So now is the last time you will get to see me and my training in the water (the videos are posted above in the Norwegian version of this text).

 

My cousin Trine Lise Kvåle visited me last week, and accompanied me and my assistant to Pirbadet. We then filmed these two videos, so now you know how I get into and out of the pool. During a period of time I used the training pool further inside the building, but since it is occupied when I am there, I have had to use the comfort pool in the open area instead. My thanks to my assistant for her patience and the effort it is to accompany me to this training session on mondays. Last but not least, I wish to thank my cousin Trine Lise for the help shooting the videos. We often eat a tasty lunch together after this effort for us both. With this, I am ending the documentation about me and my training in the water.

Lovise 63, or Maiken if you want.

 

(Translated by Solveig)

Godt nyttår alle sammen!

(English version below)

 

Kjære bloggleser, facebookvenn og du som ellers kommer over denne teksten.

Godt nytt år!

sommer maiken17.

Foto: Lise Mari Løvstrand.

Hvordan har dere det i året vi nettopp har startet på? Håper dere har det bra. Jeg har ikke glemt dere, tiden bare går. Dessuten bør det være vettuge temaer å formidle.  Jeg liker å tenke meg om, og bruker derfor litt tid på å finne temaer å skrive om som er personlige men ikke for private.  Sånn er det bare.

Nå har de fleste av oss muligheten til å stake ut en ny kurs fremover.  Vi kan legge planer og finne ut hva som må til for å oppnå det vi må eller ønsker.  Noen mål kan være store, andre mindre.

I fjor brukte jeg i samarbeid med mine assistenter mye tid på å rydde i leiligheten.  Det hele startet med rydding av et rom i leiligheten, noe som fikk konsekvenser for de andre.  Dette ble gjort både for å få bedre plass og for å få en bedre oversikt over hva som burde kjøpes eller endres.

Etter å ha leid i mange år, kjøpte jeg meg en leilighet i 2001 i nærheten av stedet jeg på den tiden skulle studere.  Eiendeler og klær ble pakket i hui og hast kort tid før studiene startet.  Jeg kom meg på plass slik at det gikk greit å studere og leve, men mye var litt kaotisk og lite oversiktlig. Dette synes jeg var problematisk ettersom andre personer må finne frem og assistere meg med det meste.  Det endte derfor opp med at jeg ryddet i klær, kjøkkenutstyr, boder og regnskap.  Jeg har sluttet å telle hvor mange poser jeg har levert til Fretex, for det er mange.  Jeg sliter mye klær på grunn av sikkel og søl.  Men jeg sender det dit fordi jeg vet at de klipper det opp og bruker det som kan brukes av tekstiler.

blogg

Foto: Hanna Johansen.

Dessuten blir jeg veldig svett og klam av synetiske stoffer. Jeg blir klam av den type stoffer i varmen og fryser lett når det er kaldt.  Derfor har jeg bestemt meg for å gå mer og mer over til rene bomulls- og ullprodukter, da disse gjerne er mer elastiske og mer behagelig å ha på kroppen. Det er ikke alltid så lett å finne klær uten syntetiske stoffer i butikken. Selv om jeg er en dame i midten av 50 årene er jeg interessert i klær, sminke og velvære.  Med alderen endres kroppen på godt og vondt.  Nettopp derfor er jeg i ferd med å endre klesstil, og jeg prøver å finne sminke, kremer og produkter som passer både for kropp og alder.

Selv om jeg ikke liker å innrømme det, spiller funksjonsnedsettelsen min en stor rolle når jeg skal velge klær og stil.  Jeg skal benytte meg av tipsene jeg har fått av Laila Bakke, og i tillegg lete litt mer for å finne flere gode tips.  I min ryddeprosess har jeg funnet min innvilgelse av grunnmønster, for noen plagg kan jeg rett og slett ikke kjøpe ferdigprodusert i butikk fordi de må tilpasses nedsettelsen og daglig bruk av elektrisk rullestol.  I tillegg bør klærne være elastiske. På denne linken kan dere finne informasjon om grunnmønster.

Jeg sikler også litt og bruker derfor mye skjerf for å spare litt klesvask, som det uansett blir mye av.  Jeg både fryser og svetter helt ut av det blå, noe som kommer både av funksjonsnedsettelsen og etter hvert også alderen.  Her er en radiosnutt som omhandler overgangsalderen: Verdibørsen- overgangsalderen.

Det vanskeligste synes jeg er å finne en god klassisk stil. En stil som er klassisk uten å virke kjerringaktig eller gammeldags. Jeg vil heller ikke synke ned i en utslitt joggedress fordi det er det enkleste.  Ikke at jeg har noe mot joggedress.  Jeg koser meg veldig i chille klær som det heter i dag.  Det skal likevel være et valg om man vil slappe av en dag og for eksempel sitter hjemme foran PC, blogger eller ser på Netflix, HBO eller en annen streamingstjeneste. Med andre ord kunne velge å ha på joggedressen uten at det blir styrt av min funksjonsnedsettelse.  Jeg tar gjerne imot tips om klær, sminke og stil både når det gjelder alder og funksjonsnedsettelse.

Rydding i sminke og aksessoarer:  I ryddeprosessen ble jeg så ivrig etter å bruke opp rester av kremer og kosmetikk før jeg investerte i nytt at det gikk ut over hud og hår. Riktignok sparte jeg penger på det, men i etterkant måtte jeg kjøpe dyre produkter for å rette opp bivirkninger på både hud og hår.  Så selv om jeg ikke er noen sminkeekspert, men forsøker å være både miljøvennlig og økonomisk, vil jeg anbefale alle mine lesere om å sjekke utløpsdato før du bruker et produkt.

Kjøkkenutstyr: Jeg har også ryddet i kopper og kar.  Jeg har begynt å samle på frokost- og lunsjservise med gode kanter og håndtak på, som alle kan bruke uten at det virker «hjelpemiddelaktig», som en venn av meg sa. Her er bestikketkoppene og asjettene.

 

IMG_20180205_191719

Når jeg først var i gang brukte jeg også assistanse til å rydde i alle permer og dokumenter, se over inntekter og utgifter fra 2016 og 2017. På grunnlag av dette satte jeg opp et regneark og et budsjett for 2018.  I tillegg er jeg også snart ferdig med å rydde i dokumenter, vitnemål og annen dokumentasjon det er viktig å holde orden på.  Både fordi det kan være greit å finne når jeg trenger det, og for at de som assisterer meg skal slippe å bli involvert i mer privat informasjon enn nødvendig. På den måten har jeg som arbeidsleder oversikt over mitt eget personlige arkiv.

Det er kanskje ikke alle som skjønner hvorfor denne ryddingen og omorganiseringen har vært så viktig for meg. Men fra og med 2018 kommer jeg til å høste godene av arbeidet gjort i fjor. Ved å rydde i smått og stort har jeg funnet ut hva som kan og bør legges lokk på, og hva som er verd å satse videre på.

Det som har gjort min opprydding i kropp, sjel og hus mulig er min BPA-ordning. Det gir meg muligheten til å rydde, fikse og ordne akkurat som jeg vil innen rammene av min ordning. I fjor fant jeg ut at jeg i 2018 har hatt BPA gjennom 20 år. Dette fant jeg ut gjennom å lese en artikkel jeg hadde skrevet i CP-bladet, som jeg fant som et resultat av ryddingen:

Link til Side 1 og til Side 2 .  Beklager skrivefeilene i artikkelen, dessverre har ikke redaktør redigert dette.

 

Jeg hadde ordningen først gjennom kommunen, deretter gjennom Uloba fra og med 2001.

Den gangen som nå dreide kampen seg om frihet og likeverd for mennesker med funksjonsnedsettelse. Det handler om friheten for å leve, ikke bare eksistere. Som dere ser i vedlagte tekst fra CP-bladet i 1998 har denne kampen dreid seg mye om borgerstyrt personlig assistanse, noe vi fortsatt må kjempe for. Som jeg har prøvd å vektlegge i denne teksten har min BPA-ordning gjort det mulig for meg å ta den oppryddingsprosessen på godt og vondt.

 

Lovise63, eller Maiken om du vil.

 

Happy New Year everyone!

Dear blog reader, Facebook friend, and others who might come over this text.

A happy New Year!

How have you been this past year? I hope you are well. I have not forgotten you, time just flies by. There should also be sensible themes to discuss. I like to reflect on things, and therefore spend some time finding topics that are personal but not too private. It’s just the way it is.

Most of us will now have the opportunity to choose new paths. We can plan and find out what is needed to reach what we need or wish for. Some goals can be bigger, others smaller.

Last year with my assistants, I used a lot of time to reorganize my apartment. Everything started by tidying one of the rooms, which had consequences for the others. This was done to gain more space and to get a better view of what needed to be bought or changed.

After renting for years, I bought and apartment in 2001 close to the place I was going to study at the time. Belongings and clothes were packed in all haste shortly before the semester started. I was in place so that studying and living went well, but lots of things were chaotic and messy. I found this to be problematic, as other people have to find my place and assist me in most things. It ended therefore with sorting out clothes, kitchen utensils, storage rooms and keeping the accounts. I stopped counting how many bags I have given to Fretex, for there were many. I use up lots of clothes because of drooling and dropping food. But I send them there because I know they cut up textiles and use what can be salvaged.

I also get sweaty and clammy from synthetic materials. I get clammy when it’s warm, and freeze easily when it’s cold. Because of this I have decided to switch to only cotton and wool products, those being also more elastic and comfortable against the skin. It is not always easy to find clothes without synthetic materials in stores. Even as a woman in the middle of my fifties, I am interested in clothes, makeup and well-being. The body changes for the good and the bad with age. Therefore I am in the middle of a change in style, and I am trying to find makeup, creams and suitable products both for body and age.

Although I do not like to admit it, my physical disability plays a large role when I am to choose clothes and style. I will use the advice I got from Laila Bakke, and keep searching for some more good tips. In the process of reorganizing my apartment I found the patterns I was given, for certain clothing items cannot be bought in a store – they have to fit the disability and the daily use of an electric wheelchair. In addition to that, the clothes need to be elastic. This is the link with the information about patterns.

I also drool a little, and therefore use lots of scarves to avoid doing laundry all the time, which I still have to do quite a lot of. I freeze and sweat out of nowhere, something caused by the disability and, also, little by little, by age. Here is a radio clip about climaterium.

The hardest for me is to find a good classic style. A style that is classic without being old fashioned or looking like old lady’s clothes 🙂 . I do not want to sink into an old track suit just because it is the simplest either. Not that I have anything against track suits. I love “chill” clothes, as they are called today. But it should be a choice to sit at home sometimes to sit in front of the computer, blog and watch Netflix, HBO or other streaming pages. In other words, to chose to wear the track suit without this being dictated by my disability. Tips about clothes, makeup and style suited to both age and disability are most welcome.

Throwing out old makeup and cleaning among accessories: In the tidying process I was so focused on using up old rests of creams and cosmetics before investing in new ones, that my skin and hair had to suffer for it. Sure, it saved me money, but afterwards I had to buy expensive products to repair the damage done to both my skin and hair. So even though I am no makeup expert and try to be eco-friendly and economical, I wish to advise all my readers to check the expiration date before using a product.

Kitchen utensils: I have also thrown away some old kitchen utensils. I have begun collecting breakfast- and lunch sets with good edges and handles that can be used by everyone without seeming too much like “medical equipment”, as a friend of mine put it. Here is the cutlery, the cups and the plates.

 

IMG_20180205_191719

Now that I was in the swing of things, I also used my assistance to reorganize all binders and documents, review incomes and expenses from 2016 and 2017. With this in mind, I set up a spreadsheet and a budget for 2018. On top of that, I am soon done sorting documents, diplomas and other documentation which is important to keep organized. Both because it is convenient to find when I need it, and so that those assisting me won’t have to be involved in more private information than necessary. In this manner, I have, as work leader, a clear view of my own personal archives.

Maybe not everyone understands why all this cleaning and reorganizing has been so important to me. From 2018 on I will reap the fruits of the work done last year. By cleaning here and there I found what could and should be put out of my mind, and what I should go in for.

My PA has made it possible to do some tidying in soul, body and house. It gives me the opportunity to tidy up, arrange and plan just the way I want it inside the frames of my arrangement. Last year I found out that I had had a PA for 20 years. I discovered this by reading an article I had written in the CP magazine, which I found thanks to doing the cleaning (the article is to be found in the Norwegian version of this text).

I had the PA agreement first through the municipality, then through Uloba from 2001 on. At the time like today, the battle was about freedom and equality for people with physical disabilities. It is about the freedom to live, not only to exist. This battle has also been about citizen controlled personal assistance, as you can see with the text from the CP magazine from 1998, which we must continue fighting for. As I have tried to emphasize in this text, my PA arrangement has made it possible for me to go through all this cleaning process, for the good and for the bad.

 

Lovise63, or Maiken if you want.

 

 

(Translated by Solveig)

Hva skal vi gjøre for seniorene i Cp-Foreningen Trøndelag?

(English version below)

Kjære bloggleser og Facebook venn. Til alle cp-seniorer i Trøndelag.

Som noen av dere er kjent med har Tordis Moe og jeg stått for seniorarbeidet i Cp-Foreningen i Trøndelag en stund. I den forbindelse har vi med gjevne mellomrom etterspurt hva dere ønsker vi skal bruke møtene til og hva dere ønsker vi skal satse på. Seniorgruppa har blant annet mottatt Martha Lindviks minnegave som vi ønsker å motta innspill på hvordan vi skal bruke.  Hva vil dere pengene skal brukes til?  Tordis og undertegnede vil gjerne bruke tid på dette arbeidet, men for å kunne gjøre en god innsats er vi avhengige av respons fra våre medlemmer. Dette gjør vi først og fremst for å sette senior generasjonen med cp ” på kartet ”.  Vi er derfor avhengige av dine innspill for å få gjort et godt stykke arbeid. Vi ønsker at du som er 45 år og eldre, som har cp og bor i Trøndelag gir tilbakemelding på hva du ønsker vi skal bidra med.  Noen få har kommet med ønske om en Minnebok fra tiden på Trondsletten.

Som Tordis skrev 2. oktober på Trondsletten-gruppa på Facebook, hadde det vært flott å få noen bilder fra og med institusjonens oppstart 3. september 1957 til og med avviklingen i 1991. Bildene kan være fra dere eller kjente, fra de som bodde der permanent eller over lengre tid, gikk på avlastning, barnehage eller skole på Trondsletten. Det hadde også vært fint å vite litt om hva folk synes om tiden i institusjonen, og få høre både de mindre gode sidene ved å vokse opp der så vel som de bedre.

Andre forslag var en sosialkveld for oss , eller en sosialkveld der vi inviterer Eli og Else Gulla til å lese kapitelet om Trondsletten fra Strinda historie bok fra 2016 (eller eventuelt annet). Om det er forslag om noe dere ønsker vi skal gjøre innenfor seniorarbeid er det bare å melde fra til Tordis Moe (tordis.moe@gmail.com) og Maiken Kvåle (maikenk@online.no).

 

Ha en god uke, alle sammen.

Hilsen Lovise 63, eller Maiken om du vil.

 

What should we do for the seniors of the CP Association in Trøndelag?

Dear blog reader and Facebook friend. To all seniors of the CP Association in Trøndelag.

As some of you know, Tordis Moe and I have been in charge of the senior work in the CP Association in Trøndelag for a while now. Therefore, we’ve asked you regularily what you would like to use the meetings for and what you wish us to focus on.

The senior group has, among other things, received Martha Lindvik’s memorial gift, and we would like some suggestions on how to use it. What do you want to use the money for? Tordis and yours truly would love to spend time on this, but to do a good job, we depend on feedback from our members. We do this first and foremost to put the senior generation with CP “on the map”, so we need your input to succeed. We would like you, who are 45 years old or older, who have CP and live in Trøndelag, to give some feedback on how you would like us to contribute. A few people suggested a friendship book from the time at Trondsletten.

As Tordis wrote on the 2nd of October on the Trondsletten Facebook group, it would be nice to get some photos from the startup of the institution 3rd of September 1957 until it’s doors closed in 1991. The photos can be from you or acquaintances, from those living there permanently or over long periods of time, or/and went to kindergarten or to school at Trondsletten. It also would be great to know what people think about  their time at the institution, and to hear about the lesser as well as the better sides of growing up there.

Other suggestions were a social evening for us, or a social evening when we invite Eli and Else Gulla to come read the chapter about Trondsletten from the 2016 Strinda annual (or eventually something else). If you have a suggestion on what you would like us to do regarding senior work, you can tell Tordis Moe (tordis.moe@gmail.com) and Maiken Kvåle (maikenk@online.no).

Have a nice week, everyone.

Sincerely,

Lovise63, or Maiken. if you want.

 

(Translated by Solveig)