Slektshistorie

YTTERHEIA – ofte kalt INNERHEIA (heter nå Kirkebakken)

English version below

Dette innlegget handler om et sted hvor jeg tilbrakte mye tid om sommeren i min tidlige barndom. Selv om jeg var mye på totalinstitusjon store deler av året da jeg var yngre (barne- og ungdomsår), var dette en stor del av sommeren min på den tiden. (Jeg skal forresten skrive et innlegg om min vei fra spesialskole til fullført bachelorgrad senere). Nedenfor ser du litt av slektshistorien fra dette stedet.

Signe Marie (Granhaug) og Paul Hagfors 1939. Foreldrene til Gunhild Løvstrand. Signe var Gunnvor Kvåle’s tante fra morssiden. (foto: venstre, lånt fra Gunhild Løvstrand, publisert i Gård og slekt i Rana bind 1. Høyre, bildet er tatt av Jiyan Danisman).
English: Signe Marie (Granhaug) and Paul Hagfors 1939. Parents of Gunhild Løvstrand. Signe was the aunt of Gunnvor Kvåle on her mothers side. (photo: left – borrowed from Gunhild Løvstrand, published in «Gård og slekt i Rana» volume 1, right – picture taken by assistant Jiyan Danisman)

Petter Angel Andersen Hagfors (f. 15.02.1883, d. 05.01.1961, far til Paul Hagfors) fikk skjøtet over gården i 29.09.1926 for 9000 kr. Paul Hagfors (f. 26.06.1908, d. 10.01.1993) fikk skjøtet av faren for 5730 kr og kår 26.03.1940, tinglyst 09.04.1940. Paul og Signe (f. 28.09.1906, d. 01.07.1985) giftet seg i 30.12.1939. De fikk et barn, Gunhild Nilsine (Hagfors) Løvstrand. Hun er nåværende eier/bruker av utmark og skog.

Kommunen tok over det meste av gården midt på 1960-tallet, og drifta ble nedlagt 1975. Kirkegård ble innvigd 1970, og Ytteren Kirke ble bygd her i 1977.

66449251_366993770627649_6551689099256791040_n

Ytteren Kirke. Bildet er tatt av  Jiyan Danisman.
English: Yttern Curch. Picture taken by Jiyan Danisman.

Informasjon er tatt fra Gård og slekt i Rana, bind 1, utgitt i 2016 av Rana Slektshistorielag. Bilder som ellers er tatt har jeg fått tillatelse av familien og assistenten til å bruke og publisere.

 

Lovise63 eller Maiken om du vil.

 

Family history

Ytterheia – often called Innerheia (now called Kirkebakken)

This post is about a place where i spent a lot of time in the summer during my childhood. Even though I was living in a total institution (combination of facilitated traning and special needs school) for most of the year, this place was a big part of my summer as a child. (By the way, I am planning on writing a post about the journey from special needs school to completing a Bachelors Degree later). Below you will also find some history about my ancestors from Rana in Norland.

Petter Angel Andersen Hagfors (born 15th of February 1883, passed away 5th of January 1961, father of Paul Hagfors) bought the deed for the farm on the 29th of September 1926 for 9000 Norwegian Kroner (NOK). Paul Hagfors (born 26th of June 1908, passed away 10th of January 1993) got the deed for the land and farm house from his father for 5730 NOK on the 26th of March 1940 (registered 9th of April 1940), and his father continued to live there in retirement. Paul and Signe (born 28th of September 1906, passed away 1st of July 1985) got married on the 30th of December 1939. They had one child, Gunhild Nilsine (Hagfors) Løvstrand. Today she is the owner of the lands and woods.

The municipality of Rana took over most of the farm during the middle of the 1960s, and the farming operations were shut down in 1975. The church and cemetery were founded and concecrated in 1970, and Yttern Curch was built here in 1977.

The information for this text was taken from «Gård og slekt i Rana» volume 1, published in 2016 by Rana Slektshistorielag. I have obtained permission from the family and the assistants to use and publish the pictures.

 

Lovise63 or Maiken if you want.

 

 

Helgeland

English version below

Kjære bloggleser og facebook-venn.

Kjøretur Mo 2019

I disse dager er vi på god vei inn i juli. Det er en måned som er forbundet med ferie og fritid. Hver sommer setter jeg meg i bilen for å kjøre fra Trøndelag og nordover. Min nærmeste familie bor på Helgeland. Det er derfor naturlig å tilbringe litt tid her sammen med dem på sommerstid. Det har blitt mang en reise oppover på denne tiden av året.  Ofte sovner jeg på mine bilturer. Ettersom det ikke er mulig for meg å kjøre selv, er det andre som kjører bilen. Jeg koser meg som passasjer og kan derfor sove litt på veien, men jeg kan også nyte synet av vakker natur og et variert kulturlandskap.

 

Ha en flott julimåned, og kos deg masse.

Lovise 63 eller Maiken om du vil.

 

Helgeland

Dear blog reader and Facebook friend.

We are heading in to July. It is a month associated with vacation and free time. Every summer I get in my car and drive north from Trøndelag. My closest relatives live in Helgeland. Therefore it’s natural for me to spend some time here with them during the summer. I have spent a lot of summers there so far.

I often fall asleep when I’m on the road. Seeing as I can’t drive myself, my assistants are the ones driving my car. I always have a great time in the passenger seat, which also gives me the opportunity to take a nap or two. I also take in the sights, the beautiful nature and varying cultural landscape.

 

Hope you have a great July, and a happy summer!

 

Louvise 63 or Maiken if you want.

 

Translated by Ann Kristin

Independent Living Festivalen 2019

English version below

 

Independent Living- dagene 14-15 juni 2019

I år, som i fjor, deltok jeg på Independent Living-dagene (IL dagene).  Jeg er en av dem som har hatt en funksjonsnedsettelse hele livet. Etter en oppvekst på institusjon likte jeg i lang tid ikke å gå i flokk med mange funksjonshemmede av redsel for å bli stigmatisert. Derfor gikk det også mange år før jeg deltok på stolthetsparaden, noe jeg angrer på i dag.  Etter hvert har jeg forstått at vi på mange måter er ”ett folk” og at vi må stå sammen å vise oss stolt sterk og synlige, for å kunne stå opp i mot diskriminering, usynliggjøring og isolasjon. Vi kan ikke gi oss og vi kan ikke bli synlig nok!

Her er en kort introduksjon om Independent Living bevegelsen i Norge:

Uloba – Independent Living Norge (en minidokumentar)

IMG_20190615_124652
I Stolthetsparaden Foto: Monica

Natten før jeg dro til Oslo for å delta pakket jeg kofferten i siste liten på grunn av den meget omtale kaffemaskinen som ”så absolutt” måtte kjøpes dagen før.

Pakking natten før IL-dagene

Lovise 63 eller Maiken om du vil

 

Independent Living festival 14-15 June 2019

This year, same as last, I attended the Independent Living-festival (IL dagene). I am one of those who have had a disability my whole life. After spending a long time in institutions, I did not want to walk alongside a lot of other people with disability out of fear of being stigmatized. This is also the reason why it took so many years before I finally decided to participate in the Stolthetsparaden, wich I regret today. After a while I came to understand that in a lot of ways, we are “one people”, and that we need to stand together and show that we are proud, strong and visible – to stand up against discrimination, isolation and being treated like we’re invisible. We cannot give up, and we cannot be visible enough!

Here is a short introduction about the Independent Living movement in Norway (in Norwegian):

Uloba – Independent Living Norge (en minidokumentar)

(I hope it’s possible to get English subtitles)

 

The night before I went to Oslo to participate in the Independent Living festival, I packed my suitcase last minute. This was because of the famous coffee machine that I just “had to” get earlier that day (see Norwegian version for pictures)

 

Louvise 63 or Maiken if you want

En fin start på juni 2019 :)

(English version below)

Kjære bloggleser og Facebook venn.

I helgen var jeg på CP-Foreningens likemannssamling på Thon Hotel Oslo Airport 31.05-02.06. Sekretariatet til hovedkontoret i Oslo var arrangør, og denne gangen var jeg der som telefonkontakt.  Som alltid var det mye faglig input og god mat.

(Foto: privat)

Som dere har fått med dere er jeg over gjennomsnittlig opptatt av hus og interiør, derfor kommer det et tilfeldig bilde av en hylle med kopper og andre småting i hotellrestauranten.  I tillegg legger jeg for tiden om kosten.  Det er derfor mye bilder av mat denne gangen 🙂 Ved noen benker på hotellområdet var det organisert en urtehage til bruk i maten på hotellet. Det synes jeg var inspirerende, og kunne faktisk tenke meg å begynne med urtehage selv. Min søster Monica kom også inn til lunsj på lørdag. På veien hjem til Trondheim på søndag stoppet vi ved skysstasjonen på Lillehammer for å besøke min tante Oddny. Vi hadde ikke sett hverandre annet enn på Skype på flere år.  Det ble et hyggelig møte!

 

(Foto: Noen bilder er privat, men de fleste er tatt av Ingrid Rime Solheim)

I dag har jeg tatt min ukentlige tur på Pirbadet i svømmehallen med assistent Ingrid, en av to assistenter som var med til Gardermoen i helgen.  Etter bassengtrening lagde vi kyllingwok med grønnsaker til lunsj.

62234661_333605020645140_8182980908786122752_n

(Foto: Ingrid Rime Solheim)

Ha en god ettermiddag og kveld alle sammen.

 

Lovise63, eller Maiken om du vil.

 

 

A great beginning for June 2019 🙂

 

Dear blog reader and Facebook friend.

Last week end, I attended the CP-Association’s member’s convention at the Thon Hotel Oslo Airport from the 31st of May till the 2nd of June. Everything was organized by the Oslo central office’s secretariat, and this time, I attended as telephone contact. There was a lot of technical input and delicious food, as always. In the Norwegian version above are a couple of pictures from the meeting.

As you know, I am above average interested in home and interior, which is why I’ve attached a random picture of a shelf with tea utensils and other small stuff from the hotel restaurant above. I am also changing my diet lately, so there will be some pictures of food this time around J Beside some benches close to the hotel was a small herb garden used in their cooking. I found this inspiring, and I very much would enjoy starting an herb garden myself.  My sister Monica also joined us for lunch on Saturday. On our way back to Trondheim on Sunday, we stopped by the station in Lillehammer to visit my aunt Oddny. We had not seen eachother for several years, except from conversations on Skype. It was really great!

Today I did my weekly training in the pool at Pirbadet with my assistant Ingrid, one of the two assistants who accompanied me to Gardermoen last week end. Afterwards, we made ourselves a wok with chicken and vegetables for lunch, as you can see in the Norwegian version.

 

Have a nice afternoon and evening, everyone.

 

Lovise63, or Maiken if you want.

 

(Translated by Solveig)

CP-seniormøte 3

(English version below)

Kjære bloggleser og Facebook-venn.

Onsdag 30. august hadde seniorgruppa i Cp-Foreningen i Trøndelag sitt tredje medlemsmøte på Trondsletten Habiliteringssenter.  Etter medlemmenes eget ønske hadde vi som tema behandlingsmuligheter i utlandet.  Ettersom Cp-Foreningen i Trøndelag skal ha en tur ned til Solgården i 2018, hvor det også er mulighet for fysioterapi som dekkes av Helfo i etterkant, valgte vi å invitere Lise Løkkeberg, leder for foreningen, til å fortelle oss litt om turen styret jobber med å få til på høsten neste år. Dato for turen er 9. – 16. oktober 2018, og fristen for å melde seg på er 9. oktober 2017.

(Foto: Tordis Moe)

Vi var få oppmøtte men vi hadde det trivelig likevel, med pizza og en god samtale.

Vi er snart i gang med å planlegge neste medlemsmøte og håper på å se flere av dere da. Her er en liten video om Solgården som dere kan kose dere med i mellomtiden 🙂

Hilsen Tordis, Lise og Maiken.

 

CP-senior meeting 3

Dear blog reader and facebook friend.

On wednesday the 30th of august, the senior group of the CP-association in Trøndelag had its third members’ meeting at Trondsletten Habilitation Services. Following the members’ wishes, the theme was the possibilities for treatment abroad. Since the CP-association in Trøndelag is planning a trip to Solgården in 2018, where the physical therapy can be covered by Helfo afterwards, we chose to invite Lise Løkkeberg, head of the association in Trøndelag, to tell us about the trip which the board is working on for autumn next year. The date for the trip is the 9th-16th of October 2018, and the deadline for joining is the 9th of October 2017.

Few people met up, but we still had fun eating pizza and with a good conversation.

We will soon start planning the next meeting, and hope to see more of you there. In the meantime you can enjoy a little video clip about Solgården.

 

Sincerely, Tordis, Lise and Maiken.

(Translated by Solveig)

Veien til Gardermoen #4

Kjære bloggleser og Facebook-venn.

Ja så kom jeg meg til Gardermoen. Som dere vet kunne jeg ikke reise med toget når jeg skulle dra på erfaringskonferansen holdt av hovedkontoret til CP-foreningen på Thon Hotell Oslo Airport, 9-11 juni i år. Det var en konferanse for likemenn (personer) og telefonkontakter for hele landet.  Denne gangen hadde jeg med meg to assistenter.  De to delte på å kjøre min nye og meget omtalte bil ned til konferansen. Den ene er ganske rutinert og den andre assistenten var fersk men klarte seg godt på tur med arbeidslederen sin.

IMG_5822

Filmet av Hanna Johansen

  • Tekst er lagt til på engelsk og norsk på videoen. Dette må dere selv velge ved å trykke på innstillinger (tannhjulet) og videre velge ønsket språk

Ha en fortsatt god helg alle sammen

Lovise 63 eller Maiken om du vil.

 

Dear blogreader and Facebook friend.

I made it to Gardermoen. As you know, I could not travel by train when I went to the conference held by the headquarters of the CP association at Thon Hotell Oslo Airport, 9-11 June this year. There was a conference for equals  (persons) throughout the country. This time I had two assistants. The two shared driving my new and much-discussed car down to the conference. One is quite routine and the other assistant was fresh but managed well with her supervisor.

  • Text is added in English and Norwegian on YouTube. You must select this by pressing the settings (gear) and further selecting the desired language.

Lovise 63 or Maiken if you want

Translated with help from Google translate

Reisen til Gardermoen #2

(English version follows below the Norwegian version).

Kjære bloggleser og facebook-venn!

Her kommer en oppdatering angående reisen til Gardermoen. I går forsvant som kjent min gamle bil, og i dag kom en ny inn på garasjeplassen. Den inneholdt en del ny teknologi som jeg ikke hadde på min gamle bil. Dette vil komme frem etterhvert i film og bilder, ettersom turen nærmer seg og vi skal kjøre sørover mot Oslo. Følg med, følg med!

På det venstre bildet ser dere den gamle bilen bli avskiltet og hentet, mens på det høyre bildet ser dere en glad Maiken med ny bil.

Lovise63, eller Maiken om du vil.

_______________________________________

My trip to Gardemoen #2

Dear readers of the blog and Facebook friends!

Here’s a little update regarding my trip to Gardemoen. Yesterday I got rid of my old car and today a new one has arrived, now neatly parked in my parking spot. It contained a lot of new technology compared to my old car. As my upcoming trip approaches this will all be documented on the blog in both video and pictures. So, pay attention – this is gonna be exciting!

(See pictures in the Norwegian version above).
In the picture on the left my old car is getting it’s plates removed while being picked up to be taken away for good. In the picture on the right you can see a very happy Maiken with her new car.
Lovise63, or Maiken – if you prefere.

 

Reisen til Gardermoen #1

(English version follows below the Norwegian version.)

Kjære bloggfølger og facebook-venn. Helt siden jeg var en liten jente har jeg kjørt tog.  Mitt liv har inneholdt mye transport med NSB. Reisene mine har vært nødvendig ettersom jeg i mange år måtte oppholde meg på institusjoner. Dette var fordi jeg trengte den behandlingen og skolegangen som datidens kunnskap og medisinske retningslinjer mente var riktig for meg. Jeg har bl.a. CP og sitter i rullestol. Derfor var jeg mye borte fra barndomshjemmet mitt. I ferier ble jeg sendt til hjemkommunen for å tilbringe tiden sammen med mine nærmeste. Mye av transporten til og fra ferieoppholdene foregikk med NSB.  På grunn av min diagnose har jeg engasjert meg i likemanns- og seniorarbeid i min diagnoseforening.

I juni skal jeg til Thon hotell Oslo Airport på Gardermoen for å delta på erfaringssamling for likemenn og brukerrepresentanter. I mange år har jeg kunnet kjøre tog, men nå når de nye vognene har kommet, som er ment å være universelt utformet, viser det seg at jeg ikke kan reise med elektrisk rullestol i de nye vognsettene. Det er merkelig at det gikk på de gamle togsettene, men at det nå ikke skal være mulig. Det resulterte i at jeg måtte jobbe hardt med bilsenteret på hjelpemiddelsentralen for å få min nye bil tidsnok til å kunne dra på erfaringssamlingen. I tillegg til at togsettene har blitt mindre, er det heller ingen godsvogn som eventuelt kunne fraktet min elektriske rullestol, mens jeg selv satt i manuell rullestol på toget. Hva har dette med tilgjengelighet for alle og universell utforming å gjøre? Er det bare tilgjengelig for folk som kun bruker små rullestoler? Nedenfor følger noen bilder fra 1981 til i fjor. Se utviklingen. Skulle tro at togsettene var mer tilpasset til rullestoler nå enn før, men faktum er det motsatte.

Her er et lite utdrag fra korrespondansen med representanten som skulle organisere reisen: ”Hei, det var ikke plass til elektrisk rullestol på avgangen kl. 14.59, da togsettet på en av strekningene var litt mindre enn det andre…”.

Bildet til venstre viser et gammelt togsett fra 1981, meg som 19-åring. Bildet til høyre ble tatt på et av de nyere togsettene.

Bildet til høyre viser togtur til Oslo i 2016.

 

Ha en fin uke.

Hilsen Lovise63, eller Maiken om du vil.

___________________________________

My trip to Gardemoen #2

Dear readers of the blog and facebook friends!  Ever since I was a little girl I’ve traveled by train. My life has contained a lot of travelling with NSB. These trips have all been necessary because of the many years I have spent at different institutions. This was because I needed both the treatment and schooling, according to the medical guidelines and general knowledge at the time. I have a condition called cerebral palsy (CP) and I therefore am dependent on my wheelchair. This is the reason I have had to spend a lot of time away from my childhood home whilst growing up. Though, during holidays I was sent back to my “home municipality” to spend time with my loved ones. My main form of transport on these trips to and from my hometown was by train with NSB. Because of my diagnosis I’ve been active and committed to equality- and senior work in my diagnosis association.

In June I’m travelling to Thon Hotel Oslo Airport at Gardemoen to attend an “experience gathering” for equality- and user representatives. For many years I’ve been able to travel by train but now the railway wagons have been upgraded, which were meant to be inclusive,  but it turns out I’m not able to travel with my electric wheelchair anymore. Oddly there was no issue at all with the old wagons, but with the new, upgraded ones it’s not possible anymore. This resulted in me having to work hard in cooperation with the car center at the central of assistive devices to get a new car in time to be able to attend the “experience gathering” in Oslo. In addition to the train wagons at NSB getting smaller, there is not a wagon designated to transporting freight attached to the train, so there is now way to transport my electric wheelchair whilst I’m in a manual one. How is this particularly inclusive? Is the train only available for people in smaller wheelchairs? Below I’ve added some pictures from the year 1981 and up until last year. Look at the evolution. You would think the trains became better adjusted to accommodate people in wheelchairs as time passes, but paradoxically this is not the case at all.

Here follows an extraction from my correspondence with the representative who were in charge of organizing the trip: ”Hello! It was not enough room for my electric wheelchair on the 2:59 PM departure today, because the railway wagons being used on this stretch were smaller than the regular wagons…”.
(See Norwegian version above for pictures.)
The first picture on the left shows me as a 19 year old in old railway wagon from 1981, whilst the first picture on the right shows a wagon of the newer model.  The second picture on the right shows a train ride to Oslo in 2016.

 

I wish you all a nice week!

Lovise 63, or Maiken – if you prefere.

Rydding og innredning

Kjære bloggleser og facebook venn.

Som mange av dere sikkert har fått med dere, driver jeg og innreder mitt gamle arbeidsrom til et eget assistentrom. Det viste seg at det medførte behov for både små og store endringer i resten av leiligheten. Smått og stort må ryddes. Noe bør kastes, men flere gjenstander kan brukes om igjen. Nye investeringer må muligens til. Når alt er ryddet og i orden, håper jeg på litt bedre plass og tid til andre gjøremål og prosjekter. Kostnader og økonomi rundt om innredningen vil komme i et eget innlegg når alt er ferdig ryddet, ordnet og på plass.

img_20170131_190429
Eksempel på smårydding som tar tid, men som utgjør en stor forskjell i en større sammenheng.

Lovise 63 eller Maiken om du vil.

 

Tidying and decorating

Dear reader and facebook friend.

As many of you might be aware of, I am in the process of rearrangeing my old home office to a room for my assistants, that work the night shift. It turned out that this also meant the need for big and small changes to the rest of my appartment. Everythig needs to be organized. Some things I probably will though away/give away, but I have found that many things can be reused as well. A few new investments are most likely needed. When everything is in order, I hope that I will have some more room, and more time to do other things and projects.

Costs and the economic side to the rearrangeing vil come in a separate blog post, when everything is done and in order.

 

In the photo above you can see an exaple of tidying that seems small, but really makes a difference in the long term.

Lovise 63, or Maiken if you want.

Translated by Marie

Folk er folk

(English version below)

 

Sitater fra Bente Skansgård

Du må ordne opp sjøl, det kommer ikke på ei fjøl.

Du må ta i et tak, og hvis du vet hva du vil ha, så kan det hende at du får det.

Det kan hende at det ikke er urimelig, og at det blir sånn som du tenker.

Du skal ikke ha mange meninger før kommunen synes du er veldig vanskelig.

Det er kanskje ikke alle av mine lesere som kjenner til BPA-konferansen eller BPA generelt. Litt mer info om BPA vil du finne i videoen nedenfor om du klikker på den.

Intervju med Bente Skansgård

Kjære facebookvenn og bloggfølger.

Håper du har en flott høstdag.  Her i Trondheim er det høstkaldt og snart vinter. Det går fort mot vinter nå selv om det fortsatt er vakre høstfarger ute. I midten av oktober (13.-15.) deltok jeg på BPA-jubileumskonferansen som ble avholdt på Hotell Royal Christiania i Oslo, fordi Uloba fylte 25 år. Dit dro jeg sammen med to assistenter.  Vi kjørte bil fra Trondheim i et flott høstvær.  Konferansen gikk over tre dager og hadde et svært omfattende program. Representanter fra Norge, Sverige og Danmark var til stede ved konferansen.

img_20161013_103329

For meg har BPA gjort at jeg har kunnet studere, hatt frihet til å reise, publisere blogginnlegg, dra på kino og konserter. Mest av alt har jeg mulighet til å planlegge dagene og tiden min selv.  Da jeg studerte var det riktignok Nav og sosialtjenesten som stod for studieassistansen, og da var jeg heldig, men uten BPA-assistansen i tillegg ville jeg aldri vært i stand til å fullføre studiet mitt. Fordi det verken var nok timer i vedtaket og det ikke var mulig å bruke BPA for å studere, bidro Nav og sosialtjenesten med midler til dette.

Nå skal det sies at hjemmetjenesten hjalp til så godt det lot seg gjøre før min BPA-ordning kom på plass, men på sikt kom ordningen på plass. Assistansen som foregikk hjemme og på fritiden ble dekket av BPA-midler.  På grunn av denne ordningen har jeg kunnet delta på konferanser, trening og reist i voksen alder og kommet i gang med aktivt seniorarbeid i CP-foreningen Trøndelag. I tillegg er jeg også telefonkontakt og likemannsarbeider i samme forening.   Jeg setter stor pris på å kunne bidra for andre og faktisk være stolt, sterk og synlig. Og ikke minst har familien min fått større mulighet til å bare være familie og ikke hjelpeapparat for mine primære helse og omsorgsbehov. Jeg kan derfor ha et helt normalt forhold slik det skal være mellom mor/far/datter og søster.

Jeg har et stykke igjen før jeg når mitt mål med det BPA-vedtaket jeg trenger, men jeg er på god vei. Jubileumskonferansen har gitt meg ny inspirasjon til å stå på videre. Samtidig som jeg ser det er viktig å komme sammen, jobbe i fellesskap mot felles mål og utfordringer som vi har. Det viktigste er at alle med forskjellige typer funksjonsnedsettelser får leve og bruke de ressursene som de har. At det faktisk er mulig å leve et liv til tross for funksjonsnedsettelser.

Ja, det er en stor forskjell mellom teori og praksis, eller ord og handling. Veldig ofte så legger kommunen kun vekt på det rent medisinske og dessverre sees det alt for lite på det aktive liv utenfor hjemmet. Dette tror jeg kommer av det medisinske synet på mennesket og derfor tror jeg det er viktig å få laget retningslinjer for å kunne leve et aktivt og meningsfylt liv utenfor hjemmet. Og at sterkt funksjonshemmede kan være i jobb, drive politisk arbeid og studere på lik linje med alle andre.

Jeg tror det er viktig at dette blir sett på som like viktig som de rent helsefaglige oppgavene. På denne måten tror jeg at vi kan motvirke isolasjon, depresjon og selvmordsforsøk. Dessverre har jeg selv gjennomgått noen svært tunge perioder og sett at mange av mine venner har tatt sitt eget liv eller dødd på grunn av for dårlig assistanse. Det synes jeg er vondt å tenke på og heldigvis så er jeg så sterk at jeg har kommet meg gjennom de største baugene, men til tider har det også vært tøffe tak for meg.

I en tidligere blogg så har jeg forsøkt å vise hva jeg har fått til, men den viser ikke baksiden med depresjon, tøffe tanker og til tider isolasjon for å kunne få til det jeg har gjort.

Det har til tider derfor vært krevende det å skulle forholde seg til mange mennesker fordi jeg har sittet mye alene hjemme. Jeg sier ikke dette for at noen lesere skal synes synd på meg, men for å gi en ærlig fremstilling av at det er meget krevende å sitte hjemme å tenke på alt en ikke får til og at det til tider kan komme nokså dystre tanker som er lite konstruktive.  Nå tenker kanskje du som leser at det må da være mulig å prioritere, men når du må prioritere om du skal ha hjelp til å spise, til stell eller få hjelp til å få systematisert notatene dine, eller å kunne ta seg en tur ut når sola skinner så er det ikke alltid like enkelt å få kabalen til å gå opp.

Men heldigvis er jeg sterk og hittil har jeg klart meg på det mentale planet. Pussig nok innvilges det timer til trening, noe jeg også benytter meg av i stor grad. Du kan lese mer om dette under fane for trening. Men når det gjelder det rent sosiale og mentale så legges det liten eller ingen vekt på dette i vedtak om sosiale tjenester. Det er meget rart å tenke på at de som innvilger ofte er ressurssterke personer som sitter i gode stillinger og har ressurser til å leve slik de selv ønsker og får de stillinger de selv vil ha. Nå skal det også sies at det ikke er saksbehandler alene som tar alle avgjørelser, så jeg snakker ikke om enkeltpersoner nå, noen er virkelig gode. Jeg mener det må komme en endring som ser likevekten mellom psykisk og fysisk helse. Jeg har til dags dato vært heldig og ikke hatt spesielle psykiske vansker, men det er lett å skjønne at folk kan få det om man ikke kommer ut og deltar i det sosiale livet, både politisk og yrkesaktivt.

Jeg vil takke alle for gode innspill på konferansen. Jeg kjente meg dessverre godt igjen i Helleviv sitt innlegg i gruppesamlingen og Geir Småges fremstiling av livet som barn og ung på totale institusjoner. Vi var flere som ”klippet hull i gjerdet” for å prøve å komme oss vekk. Og Stig Morten Sandvik, som denne gangen var konferansier, hadde så rett når han sa at assistentene er gullet vårt i livet, i den forstand at de gjør det mulig for oss å være synlig, sterke og leve våre egne liv. Håper jeg forstod deg rett, Stig Morten? Konferansen var et fint møtepunkt for mennesker fra ulike steder, med ulik bakgrunn, oppvekst og funksjonsnedsettelse.

Nå har jeg forstått hva min venninne og gode samtalepartner, Laila Bakke mener når sier at når hun jobber i organisasjon så føler hun at det er ett folk, at det er hennes folk. Hun føler seg hjemme blant andre likesinnede. Håper jeg har forstått deg riktig nå Laila? Så la oss i hele Norden stå sammen som et folk, og stå sammen om å være sterk, stolt og synlig. Sammen er vi sterke og kan gjøre en forskjell.

Takk til alle mine assistenter for at dere trør til og gjør livet så aktivt som mulig ut fra det vedtaket jeg har. Takk til dere som gjorde det mulig for meg å komme på konferansen. Dere vet selv hvem dere er. Sist men ikke minst vil jeg takke gründerne som startet det hele; Vibeke M. Melstrøm, Tove Norli, Leif Sylling, Bente Skansgård og Knut Flaaum. Takk til dere som hadde ressurser til å få i gang dette, for at dere har stått på og kjempet for oss alle. Nå må vi stå på sammen. Fortsette kampen om å være stolt, sterk og synlig.  Tro på oss selv og vite at folk er folk uansett.  Husk hva Bente sa: Du må ordne opp sjøl, det kommer ikke på ei fjøl.

Mange av temaene over kunne vært debattert bedre i dette innlegget, og jeg har mye materiale å ta av, men det vil komme etter hvert, i nye innlegg i min blogg i tiden framover.

Lovise 63, eller Maiken om du vil.

No life without freedom

Se for deg en verden

Hvor du er fri og du hører til

du går til skolen med dine venner

å kan studere det du vil

Får besøk av noen du kjenner

Kanskje går ut på en cafè

Og du kan sette deg på bussen

å gå av et helt annet sted

No life without freedom

No freedom without life

Blir sett av en kollega

når du strever og har gått lei

reiser hjem til din familie

og kjenner at de trenger deg

No life without freedom

No freedom without life

Hvor mange må rope

og kjempe for å bli sett?

Før likeverd for alle blir sett på som en

menneskerett?

No life without freedom

No freedom without life

Teksten er tatt fra programmet fra jubileumskonferansen.

På scenen ser dere Trang fødsel, med to som deltok på konferansen. Dessverre ble ikke lyden med.

 

People will be people

 

Quotes from Bente Skansgård:

You need to fix things yourself, nothing comes on its own.

 

You need to make an effort, and if you know what you want, you just might get it.

 

It might not be unreasonable, and might end up the way you think.

 

You don’t need to have so many opinions before the municipality thinks you’re being very difficult.

 

Not all my readers might know about the BPA-convention or BPA, user-controlled personal assistance, in general. You’ll find some more info about BPA by clicking this video:

Interview with Bente Skansgård

Dear Facebook friend and blog follower.

I hope you are having a nice autumn day. Here in Trondheim it’s getting cold and winter is fast approaching, although there still are wonderful autumn colours outside.  In mid-October (13th-15th) I attended the BPA convention, held at the Hotell Royal Christiania in Oslo, on the occasion of Uloba’s 25th anniversary.

I travelled with two assistants, driving all the way from Trondheim in beautiful autumn weather. The convention lasted for three days, with a very extensive program and representatives from Norway, Sweden and Denmark.

For me, user-controlled personal assistance meant that I could study, had the freedom to travel, publish blog posts, go to the cinema and concerts. Most of all, I have the possibility to plan my days and time myself. True, NAV (the Norwegian Labour and Welfare Administration) and the municipal welfare agency were responsible for the assistance to study, and I was lucky then, but without the addition of BPA assistance, I would never have managed to complete my studies. Because I did not get sufficient hours and it isn’t possible to use BPA for studying, I was granted means from NAV and the municipal welfare agency for that purpose.

It has to be said that the community care helped as well as they could before my BPA arrangement came in place, but it finally did. The assistance at home and during my free time was covered by BPA means. Thanks to this arrangement I have been able to attend conferences, train and travel as a grown woman and begun active work in the CP-Association in Trøndelag’s senior group. I am also a telephone contact and peer worker in the same association. I am very grateful for being able to contribute for others and really being proud, strong and visible. And not least; it has become possible for my family to only be family and not a support for my basic health and need for care. Therefore, I can have a completely normal relation with them, in the exact way it is supposed to be between a mother/father/daughter and sister.

There is still some way to go before I reach my goal of getting the BPA grant that I wish for, but I am working on it. The anniversary convention has given me new inspiration to keep going. At the same time, I see the importance of getting together to work towards our mutual goals and challenges. The most important thing is that all people with different kinds of physical challenges can live and use their resources. That living a life despite physical challenges is entirely possible.

Yes, there is a big difference between theory and practice, or word and action. Unfortunately, the municipality often only sees the importance of the medical side and less that of an active life outside of home. I think this might come from the medical view on the human being, and that it’s the reason why there needs to be made guidelines to make living an active and meaningful life outside of the home possible. And that people with important physical challenges also can work, do political work and study just like everyone else.

I think that it is important to pay the same attention to this as to the tasks purely related to health. We have a chance to reduce isolation, depression and suicide attempts this way. Unfortunately, I myself have gone through some very heavy episodes and seen many friends take their own lives or die because of inadequate assistance. It hurts to think about. Luckily, I am strong enough to weather the worst storms, but sometimes it’s also been tough.

In a previous blog, I tried to show what I managed to achieve, but it doesn’t show the drawbacks with depression, difficult thoughts, and sometimes isolation to manage what I did.

Having many different people around me has not always been easy because of sitting alone at home often. I do not say this to make my readers feel sorry for me, but to paint an honest picture of how extremely tiring it is to sit at home, thinking about everything you can not do. Sometimes, dark and unconstructive thoughts pop up. Reading this, you might be thinking that it must be possible to prioritize, but when you have to choose between prioritizing help to eat, with care, to organize your notes or to take a walk outside when the sun is shining, things do rarely fall into place on their own.

Luckily, I am strong and have made it mentally. Strangely enough, hours for training are given, something I am an avid user of. You can read more about this in the section about training. But where the purely social and mental is concerned, they don’t seem to carry much weight in resolutions about social services.

It’s very strange to think about the fact that those making the decisions often are resourceful people in good positions, with resources to live the way they wish for and to get the jobs they want. True, the executive officer is not making all these decisions alone, so I am not talking about the individuals. Some are doing a great job. I mean that some changes need to be made, seeing the equal importance of mental and physical health. Until now, I’ve been lucky and not really had mental trouble, but it is understandable that people might get it when they are not coming out to participate in the social life, both politically and at a workplace.

I would love to thank everyone for good contributions at the conference. Unfortunately, I could see myself in Helleviv’s contribution during the group gathering and Geir Småge’s account of the institution life as a child or youth. Many among us ”cut a hole through the fence”, trying to get away. And Stig Morten Sandvik, the master of ceremonies, was absolutely right when he said that the assistants are our lives’ treasure, meaning that they make it possible for us to be visible, strong, and live our own lives. I hope that I got you right, Stig Morten. The convention was the ideal meeting point for people from different places with different backgrounds, childhoods and physical challenges.

Now I understand what my friend and wonderful conversation partner Laila Bakke means when she says that it feels like one people, her people, when she works in the organization. She feels at home among like-minded people. I hope that I understood you correctly, Laila. So let everyone in the Nordic countries stand together as one people. Together we are strong enough to make a difference.

I would like to thank all my assistants for their efforts and for making my life as active as possible with the hours at my disposal. Thanks to all of you who made it possible for me to attend the convention. You know who you are. Last but not least, I would like to thank the founders who started all this; Vibeke M. Melstrøm, Tove Norli, Leif Sylling, Bente Skansgård and Knut Flaaum. Thank you, who had the resources to set the wheels in motion, for keeping on going and fighting for us all. We have to stand together and continue the fight for being proud, strong and visible. For believing in ourselves and knowing that people will be people anyway. Remember Bente’s words: You need to fix things yourself, nothing comes on its own.

Many of the themes above might have been debated in a better manner in this post, and there is a lot of material to cover, but it will follow in my future blog posts.

Lovise 63, or Maiken if you want.

 

No life without freedom

Imagine a world

Where you are free and belong

You go to school with your friends

And can study whatever you want

Getting visits from somebody you know

Maybe go out to a café

And you can get on the bus

To get off in a whole different place

No life without freedom

No freedom without life

Are seen by a colleague

When you’re struggling and fed up

Travel home to your family

And feel that they need you

No life without freedom

No freedom without life

How many have to shout

And fight to be seen?

Before equality is seen as a

Human right?

No life without freedom

No freedom without life

 

The text is from the program of the anniversary convention.

On the scene in the video in the Norwegian version above is Trang Fødsel, with two of the convention attendees. Unfortunately there is no sound.

 

(Translated by Solveig)