Kjære leser.

Det er en stund siden du har hørt fra meg nå.  Tiden har gått fort i det nye året, og skal man poste noe i blogg bør det være interessant for deg å lese.  Jeg er ingen rosablogger, og synes ikke det er nødvendig å blogge om alle mine daglige gjøremål.  For meg er det viktig å dokumentere på en saklig måte. Jeg tar en del bilder, både på mobil og med fotoapparat. Noen ganger får jeg assistentene mine til å ta bilder med min egen telefon/kamera, mens andre ganger får jeg bruke bilder andre har tatt med sitt eget utstyr og blikk. Med dette forsøker jeg å sette sammen alt sammen til informativt stoff, som du forhåpentligvis synes er nyttig og interessant å lese om.

I det siste har jeg fordypet meg litt i likemanns-og seniorarbeid for CP-foreningen her i Trøndelag. I 2015 hadde CP-foreningen en økt satsing på likemannsarbeid, et prosjekt som blant annet la vekt på voksne mennesker med Cerebral Parese (CP).  Prosjektet ”seniorarbeid” skulle jobbe for aldersgruppen 45 år og oppover.  Jeg synes det er viktig å rette fokus mot voksne med CP. CP-foreningen har i lang tid hovedsakelig dreid seg om foreldre og barn med diagnosen, men barna blir en gang voksne og må klare seg alene uten den massive foreldrestøtten barnet ofte har i sin familie i dag.  Riktignok vet jeg at foreldre og øvrige familie ofte må jobbe hardt for å komme gjennom i hjelpeapparatet. Til tider kan det røyne på, både fordi det er krevende å få hverdagen til å fungere i forhold til assistansetiltak, et godt familieliv, skole/barnehage, ferie og fritid, og at det ofte kan tære på kreftene.  Tross alt så fungerer systemet på et vis frem til barna er 18 år. Men så kommer voksenlivet, og de unge blir mer eller mindre overlatt til seg selv!

Hva skjer da?  Det er dette vi i gruppa for seniorer ønsker å sette fokus på.

På mange måter er det vi som har diagnosen, eller er i nær relasjon med noen med den, som vet hvor ”skoen trykker”, og som kan formidle at ”ja, jeg forstår hva du mener”.  Jeg mener ikke å si at vi ikke trenger fagkompetanse, men mange ganger kan de faget sitt, uten å leve med  diagnosen eller  problemstillingene  i dagliglivet , verken i egen kropp eller i nær relasjon.  Det er der vi ”likemenn” kommer inn! Bruk oss!

Ettersom jeg selv sitter i rullestol, og trenger assistanse i det daglige, forsto jeg fort at det ikke nyttet å være alene om seniorarbeidet.  Jeg har blant annet dårlig håndmotorikk og dårlig syn.  Bare ut i fra disse faktorene innså jeg at jeg ikke har mulighet til å stå for alt alene.

En dag før jul kom min gode venninne Tordis innom med julegave.  Det var godt å se henne igjen.  Så kom hjertesukket; Hva gjøres med senskader og CP, og hvem kan noe om det?  Da måtte jeg si som sant er at: ” Vet bare litt om dette, men blir du med og hjelper meg med det, kan vi få gjort noe om og med det.” Forskningen innenfor dette området er relativt ny og mange av de det gjelder ønsker mer informasjon rundt temaet. Så på CP-foreningens julebord i november 2015, fikk jeg samlet noen tråder og tanker.  Ut i fra det satte jeg, Tordis og Frank opp en dato for et møte hjemme hos Tordis på Kyrksæterøra i februar.  Frank, som sa seg villig til å hjelpe til med det økonomiske, kunne ikke komme hele veien dit på oppsatt dato, men med Skype på laptopen hadde vi kontakt med han fra Namsos.  Vi fikk satt opp noen punkter som vi nå er full gang med å jobbe ut i fra.

Fint på Kyrksæterøra!

Det er greit med dagens teknologi, men det er også viktig med sosial kontakt og nærver for å få gjort godt organisasjonsarbeid.

Fra oppfølgingsmøte.

Tordis er en omsorgsfull og gjestfri person, som stilte kjøkkenbordet sitt til disposisjon for møtet.  I mellom organisasjonsprat og idèmyldring  tok vi  oss tid til å spise sjokoladekake og horn.  Rundt ”heimhusan” tell ho Tordis er det et rikt dyreliv, og mellom slagene og all småpraten fikk vi øye på en godt fôra dompap utenfor kjøkkenvinduet.  Ingen tvil om at Tordis er en god forvert.

Like før jeg og min assistent egentlig var på tanken på å dra, kom det jammen hjemmelaget taco på bordet; Tordis-varianten med  eple og banan. Tordis brukte ekte kjøttdeig fra kjøttskjærer’n på Fannrem   Nam nam, ikke noe tull der i matveien.

Big bird 🙂

God og mett vendte jeg og min assistent Marta snuten hjemover, fulle av inntrykk, og undertegnede full av pågangsmot til å drive senior- og likemannsarbeid. Vi er nå i gang med å planlegge en sosialkveld, og vi ser også for oss ha temakvelder om blant annet senskader og behandlingsreiser etterhvert. Til dere det gjelder: Meld dere på når innbydelse kommer, og sett av dato 20.august. 🙂

Takk til Tordis på Kyrksæterøra og Frank på Namsos for at dere har lyst til å bidra og hjelpe til med dette. Veldig takknemlig for det.

Lovise 63, eller Maiken om du vil